Mange har vært med på Veien til Nidaros!

I desember 2011 har godt over 200000 TV-seere fått være med på den 643 km lange vandringen fra Oslo til Nidaros! I tillegg har den vært vist over 11000 ganger på nett-tv. Dette er vi veldig fornøyd med og tilbakemeldingene har også vært overveldende positive! Vi håper at det blir mange som får øynene opp for hvilket eventyr som ligger rett utenfor stuedøren. En ferieform som på en bedre måte fremmer livskvalitet, mental og fysisk helse er det vanskelig å finne. God tur!

Epilog

Skal du gå til Trondheim? Er du blitt gæern? Er det noen som gjør sånt da? Ta heller bilen! At det går en pilegrimsvei til Nidaros i merket rute og med tilrettelagte overnattingssteder underveis er helt ukjent for de fleste. Og siden vi selv har kjørt veien mellom Oslo og Trondheim til det kjedsommelige, var det med blandede forventninger vi startet arbeidet med å lage veien til Nidaros. Kunne det virkelig ligge et eventyr foran oss når pilegrimsveien er så ukjent? Etter å ha vandret de 643 kilometrene til Trondheim er svaret åpenbart JA! Vi har vandret gjennom det norske kulturlandskapet fra grafittivegger og trafikkstøy i Oslo, passert under flyene på Gardermoen, hvilt ut ved Eidsvoldsbygningen, sust gjennom skogen i Hedmark, tråkket Prøysens Prestvæg, videre langs mjøskanten til den magiske tolvsteinringen, innover i Kristin Lavransdatters rike, oppover Peer Gynts fjellsider, sovet i nasjonalromantikk, møtt moskus på Norges tak, pauset under flyende skyer på vidda, gått gjennom kornåkre i traktorland, rodd over Gaula før vi omsider sto foran den magiske og unorske Nidarosdomen. Vi har møtt pilegrimer i alle former; tyskere, franskmenn, amerikanere, vagabonder, skogbrukere, bønder, laksefiskere, stillhetsøkere, rånere, kronprins og kronprinsesse. Vi har fått tid til å tenke over møtene under vandringen i etterkant. Mest interessant var likevel overnattingstedene underveis; rare pensjonater, diverse stabbur, 700 år gamle pilegrimsloft, gamle husmannsplasser, skytterhus, travle bondegårder, filmkulisser, fjellstuer og kongsgårder. Alle drevet av entusiastiske og spennende mennesker. Pilegrimsveien har vært en motsetning til alt som preger våre moderne liv. Enkelhet, fysisk utfordring, tid til å tenke, fravær av mediestøy og konsumentkultur. Som pilegrimspresten Bernd Lohse sa; her har Norge en ukjent skatt! Så gjenstår det å se om vi har klart å fange dette på film, slik at andre også kan oppdage eventyrveien til Nidaros. Til arbeid!

Dag 31: Sundet-Nidaros (0 km)

Vi har hele turen vært på utkikk etter skogens konge uten hell. Idag fikk vi et lite plaster på såret da vi støtte på Norges kronprins! Bak et grantre, på en myr sto plutselig Kronprinsen og Kronprinsessen. Den anonyme mannen i bakgrunnen viste seg å være utenriksministeren. Vi hadde en hyggelig prat om pilegrimsvandring og de var alle interessert i hva vi hadde å fortelle. Mette-Marit lurte på om hun kunne ta bilde av oss. Hun syntes nok vi var noen underlige framtoninger med ustelt skjegg, stokker og en lite tiltalende odør. De ønsket oss god tur videre, og det fikk vi. Bakkene opp fra Gaula er drøye. Inne i skogen vandrer Ingrid fra Danmark. Hun har vandret i over to uker og fikk midtveis i turen en tragisk beskjed. Moren hadde uventet gått bort, bare en dag etter at hun hadde snakket med henne. Moren hadde da uttrykt stolthet over at datteren gjennomførte en slik tur. -Jeg ringte broren min og sa jeg ville komme hjem, men han rådet meg til å fortsette. Det var nok rett. På veien får jeg tid til å bearbeidet hendelsen sammen med mine medvandrere. Å være på veien og ha tid til å tenke gir meg ro. Vi nærmer oss målet og Adresseavisen har fått snusen i at vi er på vei. De møter oss med fotograf og journalist på de siste 4 timene inn mot Nidarosdomen. Fint å kunne dele tanker og oppsummere turen overfor noen som har tid til å høre på. Plutselig er det vi som må svare på de samme spørsmålene vi selv har stilt andre. Hva føler du nå? Vi har ennå ikke tid til å tenke over det. Det er tid for å bryne seg på Nidarosdomen. Mørk innvendig og stor utvendig. Ikke lett å skildre, men vi skal prøve. Epilog til uken.

Dag 30: Skaun-Sundet 20 km (17 til Nidaros)

Skaun er som en oase av kornåkre og rødmalte gårder. Den hvitmalte steinkirken i bunnen av bygda er fra 1183. På vei ut igjen i skogen ligger Husaby. Her skrev Sigrud Undset store deler av Kristin Lavransdatter. Da Kristin hadde født Nåkkve la hun ut på pilegrimsferd til Nidaros. Vi følger i hennes fotspor ut av oasen og inn igjen i skogen. Noen traner synger sin trompetlignende sang mens de flyr over oss. Vi tar en prat med Aslak som har gått fra Oslo. Han er bibliotekarstudent. -Det er rart å ha gått så lenge og snart være framme ved målet. En del av meg er glad for å komme fram og en del ville gjerne fortsette. Hva ønsker jeg å få ut av livet? Jeg håper å kunne bidra med mer enn jeg tar imot. Salt sjøluft! Vi ser Hurtigruta stevne ut av Trondheimsfjorden i det fjerne. Ved sjøkantene ligger rekved i store mengder. I mai gikk Gaula 5 meter over sine bredder og lagde kaos. Ved campingplassen er en kar i full gang med å slukke et stort bål han har laget av rekveden. -Jeg fikk ikke lov å brenne her, og det var nok ikke noe lurt påfunn heller. Ved elvebredden blir vi rodd over til den andre siden. Før broen ble bygget i 1860 måtte alle fraktes over med ferjen her. Sundet er siste overnatting før Nidaros. Rart å tenke på at eventyret snart er slutt.

Dag 29: Svorkmo-Skaun: 20 km (38 km til Nidaros)

Snorking fra 30 damer på tur er ikke den beste sovepillen. Langvandringsgruppen som følger presten Hans-Jacob Dahl er kommet til skytterhuset på Svorkmo og vi får heldigvis sove innendørs i den store salen. Ian fra California har også hengt seg på. Han går på kunstskole i Glasgow og skriver dagbok og lager en tegning for hver dag. -På denne måten husker jeg bedre omgivelsene og stemningene jeg opplever. Mens jeg går kommer jeg inn i en rytme der automatikken overtar. Da er det er lettere å finne fram til hvem og hva som betyr noe for meg. Myrlandskapet er nytt på turen. Det surkler når vi går. Myrullen vaier i vinden og det er vanskelig å finne en tørr plass å ta pause. På en kvilstein er det inngravert initialer og årstall siden 1800 tallet. Lang pause her. Ari og Martha risset inn sine initialer på lysfonteneferden, men noen har har strøket det ut. Vi risser inn VTN 2010 og håper det får stå lenger. Bak et par fjelltopper ligger Trondheim, rart å være så nær målet etter nesten en måned på veien. Ved Coop'en på Skaun treffer vi revehunden Zorro (5) som har gått fra Oppdal. Han er sliten og har hatt et ublidt møte med en okse på veien. Maten sin bærer han på ryggen. Matmor Trine er imponert over den kortbente hundens innsats: -På starten av dagen er han stiv i beina, men når han får ferten av revelukt drar han hardt i båndet. Hvis han blir sliten tar vi han i sekken. På Hauan gård venter Hjørdis og Joar. De vant den lokale artigkaillprisen etter bryllupet for 2 år siden og vi forstår hvorfor. 3 høns og en hane spankulerer på tunet og vi håper at de sover lenge imorgen.

Dag 28: Rennebu-Svorkmo 27 km

-Dra til Meldal kirke og se det vakre interiøret! Et eldre ektepar er på søndagstur til husmannsplassen Ulsberg. -Kirken er stengt, men spør presten som har kirkekaffe på prestegården, sier en dame utenfor kirken. Med prestekragen på plass forteller han om den tragiske historien da den over 300 år gamle kirken brant i 1981. Da hadde han jobbet her i 4 år. -Folk sto utenfor og gråt og ønsket heller at det var deres eget hus som brant. Etter 3 timer var alt aske. Det tok 7 år å bygge den nye røde kirken som står idag. Nær en kopi av den gamle. Og vakkert interiør. -Jeg hadde dagen før fortalt konfirmantene om at døpefonten av tre hadde døpt bygdas folk i mer enn 10 generasjoner. Turnuslegen Eilif Moe løp ned midtgangen her med fare for eget liv. Han hentet døpefonten og bar den gjennom den røykfylte kirken. Nå står den fortsatt på hedersplassen. Konsernet Orklas fødested er Løkken verk. Idag er det nærmest en spøkelsesby. I 333 år ble det svettet og hogd i gruvene. Guiden forteller at de klarte 5 cm om dagen i lyset av et talglys! Talgen måtte de selv bekoste. -Under krigen var svovelen attraktivt for tyskerne til kruttproduksjon. Hele 25% av krigsmaskinens behov ble dekket av gruven. Det ble mange sabotasjeaksjoner mot jernbanen som fortsatt går ned til Orkdal. Sentralt i fjellet står arbeidets og slitets katedral 1300 kvadratmeters rom med sikkert 20 meters takhøyde.

Dag 27: Rennebu-Meldal 22 km

Støl i uvante muskler etter gårsdagens ridning. Sommeren er tilbake og det er passe med skyer. Optimalt vandrevær! Nytt vandremiljø: Orkla, en av Norges beste lakseelver. For de beste plassene betaler millardærene 100000 kr i uken. Thomas Jakobsen er sjefen for Thomas Tivoli. Han og to andre dansker betaler 1000 kr dagen for en sjarmerende bu langs elven. Vil dere ha en Tuborg? Ja takk. -Deilig å slippe fra kone og barn for en uke! Han understreker at tivoliet jobber uten statsstøtte og likevel klarer de seg fint på et halvt års jobbing. Laksen biter dårlig, men han er likevel glad i å fiske. Vi er igjen i jordbruksområde med åkre som snart er innhøstingsklare. Traktorene har nok å gjøre. På Segard Hoel venter de på to slitne pilegrimer. Gulvet er skjevt og huset fullt av sjel. Gamle portretter stirrer fra veggen. Gården har vært i familiens eie siden 1650. Noe av det flotteste på turen er møtene med engasjert lokalbefolkning som tar godt vare på nasjonalarven. På bordet ligger en bibel fra 1873 med et spesielt bokmerke; Ingebrigt Hoel har i 1898 skrevet et klagebrev til ligningskommisæren der han mener at hans aarsintegt på 1095 kr og formue på 12900 er satt for høyt.