Vi har hele turen vært på utkikk etter skogens konge uten hell. Idag fikk vi et lite plaster på såret da vi støtte på Norges kronprins! Bak et grantre, på en myr sto plutselig Kronprinsen og Kronprinsessen. Den anonyme mannen i bakgrunnen viste seg å være utenriksministeren. Vi hadde en hyggelig prat om pilegrimsvandring og de var alle interessert i hva vi hadde å fortelle. Mette-Marit lurte på om hun kunne ta bilde av oss. Hun syntes nok vi var noen underlige framtoninger med ustelt skjegg, stokker og en lite tiltalende odør. De ønsket oss god tur videre, og det fikk vi. Bakkene opp fra Gaula er drøye. Inne i skogen vandrer Ingrid fra Danmark. Hun har vandret i over to uker og fikk midtveis i turen en tragisk beskjed. Moren hadde uventet gått bort, bare en dag etter at hun hadde snakket med henne. Moren hadde da uttrykt stolthet over at datteren gjennomførte en slik tur. -Jeg ringte broren min og sa jeg ville komme hjem, men han rådet meg til å fortsette. Det var nok rett. På veien får jeg tid til å bearbeidet hendelsen sammen med mine medvandrere. Å være på veien og ha tid til å tenke gir meg ro. Vi nærmer oss målet og Adresseavisen har fått snusen i at vi er på vei. De møter oss med fotograf og journalist på de siste 4 timene inn mot Nidarosdomen. Fint å kunne dele tanker og oppsummere turen overfor noen som har tid til å høre på. Plutselig er det vi som må svare på de samme spørsmålene vi selv har stilt andre. Hva føler du nå? Vi har ennå ikke tid til å tenke over det. Det er tid for å bryne seg på Nidarosdomen. Mørk innvendig og stor utvendig. Ikke lett å skildre, men vi skal prøve. Epilog til uken.
Dette er en flott blogg!
SvarSlett