Epilog

Skal du gå til Trondheim? Er du blitt gæern? Er det noen som gjør sånt da? Ta heller bilen! At det går en pilegrimsvei til Nidaros i merket rute og med tilrettelagte overnattingssteder underveis er helt ukjent for de fleste. Og siden vi selv har kjørt veien mellom Oslo og Trondheim til det kjedsommelige, var det med blandede forventninger vi startet arbeidet med å lage veien til Nidaros. Kunne det virkelig ligge et eventyr foran oss når pilegrimsveien er så ukjent? Etter å ha vandret de 643 kilometrene til Trondheim er svaret åpenbart JA! Vi har vandret gjennom det norske kulturlandskapet fra grafittivegger og trafikkstøy i Oslo, passert under flyene på Gardermoen, hvilt ut ved Eidsvoldsbygningen, sust gjennom skogen i Hedmark, tråkket Prøysens Prestvæg, videre langs mjøskanten til den magiske tolvsteinringen, innover i Kristin Lavransdatters rike, oppover Peer Gynts fjellsider, sovet i nasjonalromantikk, møtt moskus på Norges tak, pauset under flyende skyer på vidda, gått gjennom kornåkre i traktorland, rodd over Gaula før vi omsider sto foran den magiske og unorske Nidarosdomen. Vi har møtt pilegrimer i alle former; tyskere, franskmenn, amerikanere, vagabonder, skogbrukere, bønder, laksefiskere, stillhetsøkere, rånere, kronprins og kronprinsesse. Vi har fått tid til å tenke over møtene under vandringen i etterkant. Mest interessant var likevel overnattingstedene underveis; rare pensjonater, diverse stabbur, 700 år gamle pilegrimsloft, gamle husmannsplasser, skytterhus, travle bondegårder, filmkulisser, fjellstuer og kongsgårder. Alle drevet av entusiastiske og spennende mennesker. Pilegrimsveien har vært en motsetning til alt som preger våre moderne liv. Enkelhet, fysisk utfordring, tid til å tenke, fravær av mediestøy og konsumentkultur. Som pilegrimspresten Bernd Lohse sa; her har Norge en ukjent skatt! Så gjenstår det å se om vi har klart å fange dette på film, slik at andre også kan oppdage eventyrveien til Nidaros. Til arbeid!

Dag 31: Sundet-Nidaros (0 km)

Vi har hele turen vært på utkikk etter skogens konge uten hell. Idag fikk vi et lite plaster på såret da vi støtte på Norges kronprins! Bak et grantre, på en myr sto plutselig Kronprinsen og Kronprinsessen. Den anonyme mannen i bakgrunnen viste seg å være utenriksministeren. Vi hadde en hyggelig prat om pilegrimsvandring og de var alle interessert i hva vi hadde å fortelle. Mette-Marit lurte på om hun kunne ta bilde av oss. Hun syntes nok vi var noen underlige framtoninger med ustelt skjegg, stokker og en lite tiltalende odør. De ønsket oss god tur videre, og det fikk vi. Bakkene opp fra Gaula er drøye. Inne i skogen vandrer Ingrid fra Danmark. Hun har vandret i over to uker og fikk midtveis i turen en tragisk beskjed. Moren hadde uventet gått bort, bare en dag etter at hun hadde snakket med henne. Moren hadde da uttrykt stolthet over at datteren gjennomførte en slik tur. -Jeg ringte broren min og sa jeg ville komme hjem, men han rådet meg til å fortsette. Det var nok rett. På veien får jeg tid til å bearbeidet hendelsen sammen med mine medvandrere. Å være på veien og ha tid til å tenke gir meg ro. Vi nærmer oss målet og Adresseavisen har fått snusen i at vi er på vei. De møter oss med fotograf og journalist på de siste 4 timene inn mot Nidarosdomen. Fint å kunne dele tanker og oppsummere turen overfor noen som har tid til å høre på. Plutselig er det vi som må svare på de samme spørsmålene vi selv har stilt andre. Hva føler du nå? Vi har ennå ikke tid til å tenke over det. Det er tid for å bryne seg på Nidarosdomen. Mørk innvendig og stor utvendig. Ikke lett å skildre, men vi skal prøve. Epilog til uken.

Dag 30: Skaun-Sundet 20 km (17 til Nidaros)

Skaun er som en oase av kornåkre og rødmalte gårder. Den hvitmalte steinkirken i bunnen av bygda er fra 1183. På vei ut igjen i skogen ligger Husaby. Her skrev Sigrud Undset store deler av Kristin Lavransdatter. Da Kristin hadde født Nåkkve la hun ut på pilegrimsferd til Nidaros. Vi følger i hennes fotspor ut av oasen og inn igjen i skogen. Noen traner synger sin trompetlignende sang mens de flyr over oss. Vi tar en prat med Aslak som har gått fra Oslo. Han er bibliotekarstudent. -Det er rart å ha gått så lenge og snart være framme ved målet. En del av meg er glad for å komme fram og en del ville gjerne fortsette. Hva ønsker jeg å få ut av livet? Jeg håper å kunne bidra med mer enn jeg tar imot. Salt sjøluft! Vi ser Hurtigruta stevne ut av Trondheimsfjorden i det fjerne. Ved sjøkantene ligger rekved i store mengder. I mai gikk Gaula 5 meter over sine bredder og lagde kaos. Ved campingplassen er en kar i full gang med å slukke et stort bål han har laget av rekveden. -Jeg fikk ikke lov å brenne her, og det var nok ikke noe lurt påfunn heller. Ved elvebredden blir vi rodd over til den andre siden. Før broen ble bygget i 1860 måtte alle fraktes over med ferjen her. Sundet er siste overnatting før Nidaros. Rart å tenke på at eventyret snart er slutt.

Dag 29: Svorkmo-Skaun: 20 km (38 km til Nidaros)

Snorking fra 30 damer på tur er ikke den beste sovepillen. Langvandringsgruppen som følger presten Hans-Jacob Dahl er kommet til skytterhuset på Svorkmo og vi får heldigvis sove innendørs i den store salen. Ian fra California har også hengt seg på. Han går på kunstskole i Glasgow og skriver dagbok og lager en tegning for hver dag. -På denne måten husker jeg bedre omgivelsene og stemningene jeg opplever. Mens jeg går kommer jeg inn i en rytme der automatikken overtar. Da er det er lettere å finne fram til hvem og hva som betyr noe for meg. Myrlandskapet er nytt på turen. Det surkler når vi går. Myrullen vaier i vinden og det er vanskelig å finne en tørr plass å ta pause. På en kvilstein er det inngravert initialer og årstall siden 1800 tallet. Lang pause her. Ari og Martha risset inn sine initialer på lysfonteneferden, men noen har har strøket det ut. Vi risser inn VTN 2010 og håper det får stå lenger. Bak et par fjelltopper ligger Trondheim, rart å være så nær målet etter nesten en måned på veien. Ved Coop'en på Skaun treffer vi revehunden Zorro (5) som har gått fra Oppdal. Han er sliten og har hatt et ublidt møte med en okse på veien. Maten sin bærer han på ryggen. Matmor Trine er imponert over den kortbente hundens innsats: -På starten av dagen er han stiv i beina, men når han får ferten av revelukt drar han hardt i båndet. Hvis han blir sliten tar vi han i sekken. På Hauan gård venter Hjørdis og Joar. De vant den lokale artigkaillprisen etter bryllupet for 2 år siden og vi forstår hvorfor. 3 høns og en hane spankulerer på tunet og vi håper at de sover lenge imorgen.

Dag 28: Rennebu-Svorkmo 27 km

-Dra til Meldal kirke og se det vakre interiøret! Et eldre ektepar er på søndagstur til husmannsplassen Ulsberg. -Kirken er stengt, men spør presten som har kirkekaffe på prestegården, sier en dame utenfor kirken. Med prestekragen på plass forteller han om den tragiske historien da den over 300 år gamle kirken brant i 1981. Da hadde han jobbet her i 4 år. -Folk sto utenfor og gråt og ønsket heller at det var deres eget hus som brant. Etter 3 timer var alt aske. Det tok 7 år å bygge den nye røde kirken som står idag. Nær en kopi av den gamle. Og vakkert interiør. -Jeg hadde dagen før fortalt konfirmantene om at døpefonten av tre hadde døpt bygdas folk i mer enn 10 generasjoner. Turnuslegen Eilif Moe løp ned midtgangen her med fare for eget liv. Han hentet døpefonten og bar den gjennom den røykfylte kirken. Nå står den fortsatt på hedersplassen. Konsernet Orklas fødested er Løkken verk. Idag er det nærmest en spøkelsesby. I 333 år ble det svettet og hogd i gruvene. Guiden forteller at de klarte 5 cm om dagen i lyset av et talglys! Talgen måtte de selv bekoste. -Under krigen var svovelen attraktivt for tyskerne til kruttproduksjon. Hele 25% av krigsmaskinens behov ble dekket av gruven. Det ble mange sabotasjeaksjoner mot jernbanen som fortsatt går ned til Orkdal. Sentralt i fjellet står arbeidets og slitets katedral 1300 kvadratmeters rom med sikkert 20 meters takhøyde.

Dag 27: Rennebu-Meldal 22 km

Støl i uvante muskler etter gårsdagens ridning. Sommeren er tilbake og det er passe med skyer. Optimalt vandrevær! Nytt vandremiljø: Orkla, en av Norges beste lakseelver. For de beste plassene betaler millardærene 100000 kr i uken. Thomas Jakobsen er sjefen for Thomas Tivoli. Han og to andre dansker betaler 1000 kr dagen for en sjarmerende bu langs elven. Vil dere ha en Tuborg? Ja takk. -Deilig å slippe fra kone og barn for en uke! Han understreker at tivoliet jobber uten statsstøtte og likevel klarer de seg fint på et halvt års jobbing. Laksen biter dårlig, men han er likevel glad i å fiske. Vi er igjen i jordbruksområde med åkre som snart er innhøstingsklare. Traktorene har nok å gjøre. På Segard Hoel venter de på to slitne pilegrimer. Gulvet er skjevt og huset fullt av sjel. Gamle portretter stirrer fra veggen. Gården har vært i familiens eie siden 1650. Noe av det flotteste på turen er møtene med engasjert lokalbefolkning som tar godt vare på nasjonalarven. På bordet ligger en bibel fra 1873 med et spesielt bokmerke; Ingebrigt Hoel har i 1898 skrevet et klagebrev til ligningskommisæren der han mener at hans aarsintegt på 1095 kr og formue på 12900 er satt for høyt.

Dag 26: Langklopp-Rennebu 22 km

Idag byttet vi ut apostlenes hester med hester. Marita som er en av instruktørene ved rideskolen valgte ut to veldresserte eksemplarer til oss. Torkil har noe rideerfaring, mens Sigurd Mikal kun har en dårlig erfaring fra tidligere. Således to usikre cowboyer som tar tømmene. Etter alt pøsregnet er bakken gjørmete, men Gulliver og Sokkas bykser oppover bakkene. Vi lærer å lene oss forover i oppoverbakker og bakover i nedoverbakker. Et spark med hælen blir trav, et til så er det full galopp! Vi klamrer oss fast og fyker avgårde. Oppe på fjellet er det en fantastisk utsikt mot snøkledte fjell. Solen kommer endelig fram og det ser virkelig ut som en scene fra Brokeback mountain. Vel nede på Langklopp har Helene fått igang et utendørs boblebad. Vi bobler på hver vår side av badet, omringet av nysgjerrige hester som titter på oss. Omsider er vi på veien igjen. Skyfri himmel! Poncho av, solbriller på. Polafilter på, hvitbalansen må stilles pånytt. Nedover mot Rennebu er bygningene som tatt ut av Edward Hoppers bilder. På Meslo gård blir vi møtt av kaklende høns og Ingrid Meslo. Hun viser oss veien til et stabbur som vi får helt for oss selv. To traner spankulerer på jordet nedenfor oss, to ørner svever høyt på himmelen.

Dag 25: Oppdal-Langklopp 17 km (129 til Nidaros)

Vandring langs den gamle kongeveien idag. Faktisk en avveksling at veien var ensformig. Hittil på turen har det vært stor variasjon i landskapet både gjennom dagen og fra dag til dag. Det gjør at oppmerksomheten rettes mot omgivelsene. I det mer monotone landskapet rettes oppmerksomheten mot oss selv. Tankene glir lettere. Siden veien er jevn kommer vi inn i en gangrytme som varer i flere kilometer. Et voldsomt regn nærmer seg fra sør og skyene flyr nedover dalen. Vinden kommer først og så bøtter det ned. Vi finner igjen den tyske gruppen og prater med Franz Alt. Forfatter og kjent ankermann på tysk tv: -Vi må tenke mer på spirituell vekst og mindre på økonomisk vekst. Mens økologien har vart i millioner av år har økonomien vart i to hundre. Å gå pilegim er en vei til selvutvikling siden kroppen og sjelen møtes. Tydelig vant til å snakke for et publikum. Selv om han er 72 år skriver han fortsatt for førti magasiner og holder foredrag over hele verden om økologi. Han bare flirer når vi spør om han skal pensjonere seg. To jenter i hest og vogn kommer imot oss. Det er Helene på Langklopp som har sendt dem ut for å hente bagasjen vår! Gården er både rideskole og pilegrimsherberge. Det vrimler av jenter og hester. Gården ligger fantastisk til med utsikt over hele dalen. Imorgen blir det ridetur på fjellet. Tid for Brokeback Mountain!

Dag 24: Ryphusan-Oppdal 32 km (15 i bil)

Uvant å stå opp med pilegrimer på alle kanter. Den ene svettelukten verre enn den andre, men en eldre tysker tar kaka. Alle virker litt motvillige til å legge ut på vandring i regnet. Etterhvert er alle på vei i fargerike regnjakker og ponchoer. Mens regngudene tar et opphold intervjuer vi Julie og Lori fra Oregon. -Vi er medlem av Sons of Norway i Portland og der fikk vi vite om denne turen. Det som er spesielt er at vi her går igjennom norsk kulturlandskap og opplever the daily life. Som norsk-amerikanere føler vi oss hjemme. I duskregn fortsetter vi nedover Vinstradalen mot Oppdal. Skibakker uten snø. Tåken siger nedover fra fjellene og folk snakker med pailatailisering. Trøndelagen no. Frøydis fra Bjerklia Gård henter oss på Oppdal. Strekket med hyttebygg har vi valgt bort selv om Røkkes palass ruver i fjellsiden. På gården har Frøydis og Erik 250 sauer, 10 hester og 6 barn. Vi overnatter i stabburet, men får bruke deres bad i hovedhuset. En stor opplevelse for oss bygutta som lærer at det bare er søyene (hunnsauene) som er på beite på seteren. Værene (hannsauene) er under kontroll nær gården. En hare hopper i gresset mens vi steker oss en Grandiosa i stabburet.

Dag 23: Kongsvold-Ryphusan 20 km

Både konger og pilegrimer har blitt utfordret av Vårstigen siden middelalderen. I mange hundre år var denne bratte bakken eneste alternativet om en skulle til Trondheim. Aasmund Olavson Vinje skrev i Ferdaminni fraa sumaren 1860 at «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». At det skal ha passert hest og vogn på denne veien er nesten ikke til å tro. Over tregrensa er det en imponerende utsikt på alle kanter. I månelandskapet er vi på ny kommet inn i en annerledes verden. En snøugle svever over landskapet på jakt etter bytte. Regnvær truer rundt oss fra flere hold og til slutt må vi kapitulere og ta på poncho (Torkil) og regndress (Sigurd Mikal). Hver sin smak. Klissvåte kommer vi fram til Ryphusan der det fullt av pilegrimer! Vi er til sammen over 20 stk og de sist ankomne som hadde gått 35 km fra Hjerkinn måtte ta til takke med en plass på gulvet. Bernd Lohse leder 15 pilegrimer fra Tyskland. På kvelden har de en felles samtale rundt ordene som de har tenkt på den dagen; enkelhet og livsmot.

Dag 22: Hjerkinn-Kongsvold 14 km

Den store moskusdagen! På Hjerkinnhus sov vi i en gammel militærforlegning. Minnene fra tiden som befal på Madla kommer tilbake og Sigurd Mikal klarer ikke annet enn å re opp senga forskriftsmessig. Torkil har et mer avslappet forhold til sengestrekk. Moskusoksen ble utryddet etter istiden for 10000 år siden, men ble på 1900 tallet importert fra Grønland. Nå gresser 230 eksemplarer rundt på Dovre. Siden de alle sammen stammer fra 8 individer er innavl et problem. Hjernen er på størrelse med en valnøtt. Pelsen varmer 7 ganger mere enn saueull. Det er anbefalt en sikkerhetsavstand på 200 meter for å unngå sammenstøt, men siden vi skal filme og ikke har tatt med en kraftig telelinse må vi nærmere. Sigurd Mikal blir skvetten når vi er 30 meter unna. Moskusoksen ser ikke ut som en sprinter, men kan faktisk løpe i 60 km/t og bruker kun 2-3 sekunder på å oppnå maksfart. Sigurd Mikal forsøker å løse regnestykket mens Torkil flytter kameraet litt nærmere. Vår venn lar seg imidlertid ikke forstyrre i gressingen. Videre på vår vandring passerer vi turens høyeste punkt på ca 1200 m. Fantastisk utsikt både bakover og forover, lyset er igjen på vår side. En ikke nærmere identifisert fugl synger vakkert og poserer foran en varde. Følelsen av å befinne seg på Norges tak er unik. Vel nede på Kongsvold treffer vi Bernd som er leder for en vandringsgruppe på 15 tyskere. To amerikanere er også underveis. Vi håper på et intervju med dem imorgen på Vårstigen.

Dag 21 Fokstugu-Hjerkinn 22 km (212 km til Nidaros)

Flott å våkne opp på fantastiske Fokstugu. Hesten Åsavind vandrer fortsatt rundt på tunet og gumler gress. Laurits forteller at han er en gammel travhest og elsker å posere. Han forteller også at plassen har vært benyttet som overnattingsted i nesten 1000 år. Kong Øystein Magnusson anla sælehus på den utsatte strekningen over Dovre på 1100-talet. I desember 1718 ble alle fjellstuene over Dovre satt i brann av norske soldater, slik at ikke svenskene med general Armfeldt i spissen skulle kunne ta seg over fjellet på vei sørover. Omtrent 100 hus ble satt i brann, men taktikken lyktes og følget omkom i vinterkulden. Kapellet på Fokstugu er nyinnviet og er et eventyr i seg selv. Til gjenklang fra klokketårnet vandrer vi videre over Dovrefjell mot Hjerkinn. I det fjerne ser vi Snøhætta 2286 m.o.h. Her er det funnet over 1000 dyregraver der steinalderens jegere fanget rein. Vi balanserer på stokker over myrlandskapet og forestiller oss livet for flere tusen år siden. Vel framme på Hjerkinn venter vi på toget. Vi tar to ukers pause i vandringen for å se til familie og barn. På vei ned dalen har vi panoramautsikt til hele vandringen fra restaurantvognen. Vi bruker fire timer på strekningen vi har brukt tre uker på å vandre. Vi tar toget opp igjen 18 juli.

Dag 20 Budsjord-Fokstugu 14 km

Siste dagen i Gudbrandsdalen. Rett oppover fjellsiden som kalles hardbakken. Ikke uten grunn! Uheldigvis har 500 turmarsjgåere også valgt denne dagen å vandre. Men de har valgt å gå motsatt vei i nedoverbakke. Så de sier lystig hei mens vi grynter tilbake. Etter et par timers stigning når vi Dovrefjell. Utsikten er storslagen i alle retninger. Ny flora og en rekker fugler som vi ikke har sett før. Halvveis i etappen når vi allemannsrøysa der vi legger igjen den steinen som vi tok med oss fra Middelalderparken i Oslo. Einar Lunga la også igjen sin stein. På den hadde han skrevet: Ingen kan varda den vegen du skal gå, ut i det ukjente, ut i det blå. Vinden stryk ut dine far i aude fjell. Olav H Hauge. Lunga er psykolog og har vandret pilegrim til Santiago og Nidaros. Vi intervjuer han der det er aller mest mygg. Som helikoptere svirrer de rundt og plager oss. Myggstiften bare ler de av. Lunga understreker at det å gå pilegrim også er et slit. Videre ned mot Fokstugu er jorda helt bløt og vi må hoppe over flere store bekker. På Fokstugu vandrer en sosial hest rundt på tunet. Han er glad for selskap og vil gjerne være med på filmen. På Fokstugu bor Christiane som vandret forbi her for noen år siden som pilegrim. Nå bor hun her med Laurits som er ornitolog og er oppsynsmann for Fokstumyra naturreservat. Hit kommer fuglekikkere fra hele verden.

Dag 19: Sel-Dovre 28 km

Våkner igjen opp i middelalderen på Jørundgård. Øystein Ulen disker opp med frokost og niste. Jernbanen går rett ved siden av leden her og vi benytter sjansen til å ta en "Stand by me" sekvens der vi vandrer langs skinnene. Legger hånden på skinnegangen for å sjekke om det snart kommer noe tog. Luften dirrer over skinnene i sola. Oppi lia nærmer vi oss Høgste. Stedet har vært hvilested for vandrere siden 1700 tallet. To brødre kikker nysgjerrig på oss i det vi nærmer oss. Kan vi ta et bilde av dere? Redvald Høgste Sel (72) fotograferer med et Nikon F601 mens broren Alfred (70) er blitt digital. De tar bilde av alle pilegrimene som passerer og har album fulle av bilder. Vi setter opp kameraene og tar oss en prat. Bestefaren deres kom fra Sverige for å jobbe på jernbanen og de er tredje generasjons jernbanearbeidere. De har jobbet sammen hele livet. Nå har de flyttet tilbake til barndomshjemmet. Veien videre til Dovre er fin men lang. Et lite stykke går vi langs E6 der bilene fyker forbi i en vanvittig fart! Rart hvor fort det går å venne seg til det langsomme tempoet. Endelig ser vi en annen pilegrim foran oss. Det er Einar Lunga (61) psykolog og pilegrim. Han er opptatt av vandringen som terapi. Vi kommer samtidig fram til den fantastiske gården Budsjord øverst i Gudbrandsdalen. En ukes vandring i dalen er over, nå venter dovrefjell.

Dag 19: Otta-Sel 14 km

Flat dag! Mens gårsdagen gikk i berg og dalbane opp fjellsidene er dagens stigning omtrent 3 meter på 14 km. Skyer og regn er byttet ut med sol og stekende varme. Luften dirrer over grusveien. Vi snakker med Bjørg og Harald Verket som går etappevis til Nidaros. Bjørg har MS og må derfor veksle mellom å gå og å sitte i en slags sykkelvogn. De er glade for å dele den opplevelsen det er å gå sammen. Landskapet langs Gudbrandsdalslågen er helt unikt. Elven ligner mest pÅ Amazonas, vegetasjonen går helt ned i vannlinjen. Noen fisker vaker. Vi tar en pause i skyggen bak en John Deere traktor, spiser brødskiver med honning fra biene på Gildesvollen. Den fruktbare jorden ga grunnlag for storgarden Jørundstad. Flommen Storofsen på 1700 tallet skylte gården nedover dalen. Nesten to hundre år etterpå omskapte Sigrid Undset gården til Jørundgård og ga liv til Kristin Lavransdatter. Kvelden tilbringes i filmkulissene til Liv Ullmanns film fra 1995. Ifølge historikeren Ane mente Undset at selv om århundrene skifter er menneskenes hjerter de samme.

Dag 18: Kvam-Otta 23 km

Regn er ikke spesielt ålreit hverken for vandring eller filming. Så vi tar en rolig morgen, laster over minnekort til harddisker, pusser litt på linsene og venter på at det verste skal gi seg. Først i 15 tiden drar vi fra vertshuset Sinclair der de har et museum i kjelleren. I 1612 var 300 skotske leiesoldater på vei ned dalen for å slutte seg til de svenske styrkene under Kalmarkrigen. Ved Otta ble halvparten drept i kamper mot en bondehær. Resten ble ført til en låve i Kvam. Bøndene hadde ikke anledning til å eskortere de 134 fangene til Oslo midt i innhøstingen. De tok ut to og to skotter fra låven og drepte dem helt til det bare var 18 igjen. Regnet letter noe og vi setter i vei opp og ned fjellsider. Etterhvert blir det like fuktig både innenfor og utenfor regnjakka, så like greit å ta den av. Slitsom dag. Men av nye ting idag har vi sett: tåke, grevling, blåklokke og at stien er blitt til en bekk. Glatt og sleipt, så vi går på nesa med jevne mellomrom. Heldigvis ingen skader. To slitne og våte gutter tar inn på Grand Gjestegård i Otta rett før resepsjonen stenger kl 23.

Dag 17: Sør-Fron-Kvam 24 km

Våkner opp i middelalderen, men kan heldigvis ta en dusj. Vi har en liten flaske konsentrert såpe som brukes både til hår, kropp og klær. En dråpe hvert sted så er alt nesten rent. God frokost på Grytting med egg fra de kaklende hønene utenfor. Vi møter en lokal pilegrimspatriot Knut Kjorstad (68) som viser oss veien opp til Skaret. Der har han fått flydd opp med helikopter en gapahuk, til stedet som er hans favorittplass. Hit går han tre dager i uken, og filosoferer over livet på den tre timer lange turen. På vei opp viser han oss at kønnet (kornet) nå skyter! Årets kornsesong er visst den beste på lenge, siden nok regn har kommet til riktig tid. Vanligvis kan det regne like lite her som i Sahara, 300 mm i året. Området ved Skaret er blant de flotteste hittil! Blomsterenger full av kuer, gamle husmannsplasser, alt høyt hevet over dalbunnen. Herfra går vi ned til Vinstra i duskregn. Vi møter tilfeldigvis Terje Elvestad som viser oss rundt i området. Hans venn Mikkel Dobloug driver Per Gynt gården på Hågå. Vi får en omvisning på den gamle kongsgården som før 1537 tilhørte Nidaros bispedømme. Rommet der kong Haakon og Maud lå på er populært som brudesuite. Mikkel forteller at Ibsen under et besøk på gården fikk høre historiene om Per Olson Hågå. Like etter stakk han fra sine kreditorer, dro til Italia hvor han skrev Per Gynt. Mikkel er i slekt med Hågå og mener at han nok har noe av eventyrskikkelsen i seg. Lett å tro når en ser hans 100 hjort som gresser nedenfor panoramautsikten. Vi filmer dem selvfølgelig, passer på at gjerdene ikke synes. Dagens hyggeligste overraskelse kommer på kvelden. Vi kommer til Øvre Kjæstad gård som har gratis overnatting for pilegrimer. Med storslått utsikt over dalen og et gårdstun fra eventyrenes verden er det greit å hvile. Eieren Ole Kristian forteller at her sto noen av de hardeste kampene under 2. verdenskrig i Norge. Her ble også over 100 skotter massakrert i 1612. Og Olav den Hellige skal være født på gården nede i dalen.

Dag 16: Ringebu-Sør-Fron 22 km (335 km til Nidaros)

Startet ved Ringebu stavkirke som ble bygget ca 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker her i landet, og en av de største. Utrolig at de klarte å bygge noe som fortsatt står i godt hold. Flott og sparsomt interiør. Ringebu sentrum er en fin kontrast med traktorer og rånebiler. Bilder fra småbynorge hører også med i filmen. Vi prøver å ta pulsen på Norge og ikke bare ta med det som er tradisjonelt pilegrimsk. Langs veien lager elven Frya et gedigent fossefall. Det ser mest ut som vi er i tropene, hadde det ikke vært for vanntemperaturen. Skyene nærmer seg faretruende og etterhvert braker tordenen løs! Veldig bra så får vi bruk for regnjakkene våre. Snart går vi inn i et jungellandskap der vi må bruke stokkene for å slå unna bregner og brennesle. Det rare er at dette landskapet ikke er synlig fra E6 som passerer like ved. Det brenner på leggene og myggen stikker. Det blir korte og effektive opptak! Kvelden tilbringes på Sygard Grytting. Gården har vært i familiens eie i 17 generasjoner. Pilegrimsloftet er fra 1300 tallet og sengene er middelalderske og med saueskinsfell. På menyen står stuttreist mat, lammeribbe fra markene utenfor vinduet og sik fra Vinstravatnet. Gården har både en herskapelig og en pilegrimsk del. Vegguret fra 1850 er like presis som Iphonen.

Dag 15: Tretten-Ringebu 22 km

Startet med noen kraftige nedoverbakker etter Glomstad. Men vakkert landskap som tatt ut av eventyrene, ikke rart de trodde på troll! Kampesteiner store som hus og flere fine fossefall. E6 går langt nede i dalen og det er rart å tenke på at det bare tar en dag å kjøre veien vi skal bruke en måned på. Foreldrene til Sigurd Mikal svinger innom på Fåvang, de er på vei nordover og har brukt 2,5 time på strekningen vi har gått i 14 dager. Fint å gå i varmen! Gudbrandsdalen viser seg fra sin beste side og det er vanskelig å klandre nasjonalromantikerne for motivvalget. På Gildesvollen bor vi hos Janke og Tom som er treskjærere og har bier. Vi lærer at i motsetning til veps så stikker biene kun når de ikke ser noen annen utvei. De dør nemlig etter å ha stukket, siden tarmene følger med. Så vet vi det. Vi tar et glass vin med pilegrimen Michael fra Tyskland som vi tidligere har intervjuet.

Dag 14: Øyer-Tretten 14 km

Fin frokost hjemme hos ekteparet Skåden. Rørt solbærsyltetøy og brunost til niste. De fortalte at gudbrandsdalsosten ble oppfunnet av budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron. Hun ville at gjestene hennes skulle få en bedre ost enn de var vant med og tilsatte fløte til osten. Matpakka ble inntatt i solskinn og med utmerket utsikt over dalen. Området har vært bra merket og det var til og med satt ut noen fine pilegrimsbenker på strategiske steder. Fint at noen tenker på pilegrimen. Carl kunne fortelle at han var sliten og litt oppgitt over at merkingen var dårlig. Han vandrer uten kart, og er dermed mer avhengig av merkingen enn oss. Men han var ved godt mot, særlig siden han har fått så god kontakt med hjelpsom lokalbefolkning underveis. Ellers har hvitveis, fioler og ballblom dukket opp i veikanten. Ting en blir oppmerksom på når en vandrer. Floraen endrer seg gradvis oppover fra lavlandet. Ved Glomstad tilbyr den hyggelig vertinnen maskinvask av tøyet. Takk for det! Fjellskoene er forøvrig forvist til gangen.

Dag 13 Lillehammer-Øyer 25 km

På Bjerkebæk er det over 9000 bøker, Sigrid Undset hadde tro på Goethes ord om at den som ikke kjenner historien lever fra hånd til munn. Som vitenskapelig inspirasjon hadde hun Carl von Linné og som spirituell inspirasjon hadde hun St. Olav. Kanskje derfor hun skapte "Norges første pilegrim": Kristin Lavransdatter. Så besøket på Bjerkebæk føles som å få tillatelse til å entre hennes rike: Gudbrandsdalen. Og dalen svarer med et lysshow med sol og regnbyger om hverandre. Vandringen opp i fjellsiden byr på en helt annen opplevelse enn det relativt flate terrenget som har preget turen til nå. I en uke skal vi vandre i Gudbrandsdalen og det vil by på nye utfordringer både for føtter og fotografi. Brak! Det knekker voldsomt i kvister og bakken rister. To forskremte bygutter løper foran en flokk på 7-8 våryre kviger, sannsynligvis et syn for guder. Vi flirer av oss selv, for enda en gang er vi kommet bort fra den merkede stien. Framme på overnattingen på Skåden blir vi møtt av et trivelig vertskap og Carl, franskmannen som vi intervjuet ved starten av vandringen. Vi får ta en prat med han foran kamera imorgen og høre hva han synes om turen.

Dag 12: Brøttum-Lillehammer 13 km

-Stillheten kan virke truende. I fraværet av mediesamfunnets støy og daglige gjøremål er det mange som får vansker med å møte seg selv. Karen som driver Johannesgården har lang erfaring i å tilby stillhet. Gården er et retreatsenter der folk først og fremst kommer for å søke ro. Her er benker i landskapet, lyd av vind fra tretoppene og noen karper som svømmer rundt i dammen. Noe av det som har vært den store forskjellen fra vandringen mot Santiago er de varierte overnattingsstedene langs veien, og at en får god kontakt med de interessante menneskene som driver dem. Det er en kort dag videre til Lillehammer der vi skal kjøpe harddisker for å overføre materiale som vi senere henter. De to bærbare Rugged diskene er nemlig snart fulle. På veien leter vi etter en Olavskilde som etter sagnet skal ha blitt til ved at St Olavs hest sparket i bakken og det åpnet seg en kilde. Selv om vi vet omtrent hvor den er og vi begge ser etter den så er det først etter en kilometer at vi oppdager at vi har gått for langt. En regner liksom med at en slik ting er godt merket, men de grå skiltene går i ett med landskapet. Kildens vann ble brukt i middelalderen for å søke helbredelse for sykdommer, og vannet pipler fortsatt opp fra bakken her.

Dag 11: Ringsaker-Brøttum 25 km (432 til Nidaros)

Dagen startet med et hekseskudd! Torkil fikk en vridning i ryggen og måtte gå med museskritt første stykket, men ikke verre enn at voltaren ordnet opp med saken. Det er fantastisk med sommer ved Mjøsa, sier Selma Marie som sitter i solveggen ved campingvogna; campinglivet er frihet og klokkeløs tid. Pilegrimsleden går rett gjennom Steinvik camping og går videre under Mjøsbrua der vi tar en pause. Trafikken dundrer over hodene våre. -Jeg vet ikke, sier gutten som jobber på bensinstasjonen. Han er den tredje lokale vi har spurt etter veien til den 2000 år gamle steinringen. Norges svar på Stonehenge, men ingen vet om den. Den viser seg å ligge 50 meter unna. 12 steiner på opptil 7 tonn er plassert i en ring og en regner med at det foregikk begravelsesseremonier her. Magisk sted å ta pause! Etter det var det en bratt stigning opp til Ringen der vi kunne se utover Mjøsa. Etter en lang vandring var det fantastisk å komme fram til Johannesgården. Et retreatsenter der folk drar for å oppsøke stillhet. En vakker liten dam kom til sin rett i sommernattlyset på årets lengste dag.

Dag 10: Veldre-Ringsaker 13 km

Mens vi filmet den vakre utsikten fra Veldre og ned mot Mjøsa over gule rapsfelt, ble vi så ivrige at vi helt glemte å følge med på kartet og tok feil vei igjen. Det skulle vært merket som til Santiago med røde piler i bakken! Merkene som er nå ser fine og anonyme ut, men er lett å gå forbi om en går i egne tanker. Og det er jo noe av poenget med en slik vandring. Prestvegen går fra Veldre kirke og til Ringsaker kirke. Den gedigne Tokstadfurua troner over landskapet, i over 500 år har den stått der og latt vandrere passere. Her vandret også Alf Prøysen og fikk inspirasjon og ro til å skape sitt eget univers, der livet langs Prestvegen var sentralt. Vi intervjuer museumsdirektør Anne i Prøysenstua der hun forteller at det første Prøysen gjorde når han kom hjem var å vandre langs veien. Senga der Prøysen ble født og radioen som han ga til foreldrene er i stua. Han kom fra enkle kår. Etterhvert dukker det opp et jagerfly langs veien, en parkert Starfighter står naturlig i landskapet ved siden av en gammeldags bensinstasjon der prisene fortsatt er kr 2,43 pr liter. Ringsaker kirke fra 1100-tallet dukker opp på horisonten og vi det nyinnvidde pilegrimsherberget får sine gjester nr 5 og 6.

Dag 9: Hamar- Veldre 25 km (464 km til Nidaros)

Startet dagen med filming av domkirkeodden og glasskatedralen. Døra hadde gått i vranglås og kunne bare åpnes innenfra, så Torkil klatret opp på skuldrene til Sigurd Mikal og krabbet inn en lufteluke. Vi intervjuet middelalderhistoriker Tor Sæther om pilegrimslivet i middelalderen. Han fortalte at mange haiket med handelsbåter som dro fra Eidsvoll til Hamarkaupangen. Rundt hjørnet var det hyl og skrik fra en gjeng barn som lekte på en flytebrygge. Tydelig at sommeren er kommet! Fint å være ved sjøen etter så lang vandring i både tettbebygd strøk, skog og kulturlandskap. Området fra Hamar til Veldre var veldig vakkert og da går det treigt når en hele tiden skal filme. Vi gikk i sandaler idag, men da ble sekken for tung, så det blir nok støvler videre. Får satse på at fjøslukta er ute av støvlene imorgen. Flott å gå i sommersolen, har hatt utrolig flaks med været på turen og 10 dagers varselet ser like bra ut! Enda det er godt merket nord for Hamar gikk vi feil vei, så her må en følge med ellers blir det fort et par kilometer ekstra. Kartene fra www.pilegrim.info er til god hjelp. Kom etterhvert fram til overnattingsstedet på Veldre, et stort rom med madrasser, dusj og kjøkken. Utsikten over Mjøsa fra høyden er fantastisk!

Dag 8: Tur til Fokstugu, Dovre

Bilegrimer idag! Siden eneste sjansen til å intervjue fengselsvandringen dro vi til Fokstugu på Dovre der fangevandringen fra Bergen og Hamar fengsel hadde overnattet. Heldigvis var de villige til å stille opp og fortelle deres historie. Fengselspresten fortalte at for mange fanger var det en sterk opplevelse å få identitet som pilegrimer istedet for kriminelle. Jostein fra Hardanger som sitter inne på en narkodom på over 4 år har nylig blitt far. Han håper at vandringen skal hjelpe han til å begynne et nytt liv etter soningen. Han tenker på å rømme, men etter en dag er han gjerne så sliten at han ikke vil gå et skritt til. Deres vandring fortsetter mot Nidaros, mens vi drar tilbake til Hamar via Jørundgård der vi senere skal overnatte. Her er filmkulissene til Kristin Lavransdatter og gården er bygd opp etter mønster fra middelaldreren. Vi forbereder dem på at når vi kommer innom vil vi snakke om Kristin som pilegrim. Videre til Ringsaker der vi intervjuer tyske Michael som går bl.a. for å rydde opp i tanker etter at han for noen år siden fikk en kreftdiagnose. Han forteller at etter år med fornekting og bearbeiding nå ikke er redd for døden. Gleder oss til å parkere bilen og fortsette resten til fots.

Dag 8: Ekeberg gård-Hamar 19 km

Startet dagen med kaffekoking over bålet og rørende intervju med Bjarne Ekeberg (82). Han har jobbet med skogbruk siden før motorsagens tid. Om sitt forhold til skogen sa han at det kunne best beskrives med følgende ord: Gud nåde den som ikke tar av seg lua når han går inn i skogen. Deretter var det pakning på og marsj videre. Ut av skogen og til det flate åkerlandskapet ved Stange. Såpass flatt at vi valgte å la kamera stå på stativ og vi gikk nesten en kilometer inn i bildet, blir nok ganske små på slutten. Vi traff igjen den franske pilegrim Carl som vi tidligere intervjuet i Oslo. Han praktiserer slow walking, så vi suste forbi han i 6 km/t. Begynner å få taket på landstrykerlivet nå; filmer, fotograferer, går og tar pauser. Telefon er slått av. Det blåste kraftig, så kornet vaier og skyene farer over landskapet. Noe flatt lys idag, men mange spennende elementer i landskapet. Kontorjobben på kvelden er å laste inn dagens fangst; det tar ca en time å laste inn bilder og film. Vi har to harddisker for backup. Imorgen blir det en dags avbrekk fra vandringen da vi skal kjøre opp til Fokstugu der et nytt pilegrimskapell skal innvies. Det kommer ca 150 mennesker, både biskoper og fanger fra Bergen og Hamar fengsel, vi håper på å få til et intervju.

Dag 7; Lyssjøen- Ekeberg gård

Sto opp til bjelleklang! De samme sauene som vi traff dagen før var fortsatt på beite. De var tydeligvis blitt mere vant til oss for de kom bort og snuste både på beina og staven. Flott vandring videre på skogssti mot Spitalen. Fint å være i skogen, høre vindsuset i trærne, kikke på travle maurtuer, filme myrull som beveges av vinden. Rutinene med både filming og fotografering kommer gradvis på plass. Det er en stor fordel for oss at kameraene kan brukes til både å fotografere og filme. Så når vi først har kamera på stativ kan vi også ta bildet i samme slengen. Men til nå har vi hatt en lei uvane med å komme på å ta bildet først etter å ha pakket sammen stativet. Ny rutine er som følger; alltid starte med å ta stillsbildet. Så får vi se.. Intervju med Benjamin på 18 år på Spitalen. Han er gått tom for penger og har såre føtter men fortsatt med ungdommelig mot. Faren mente han heller burde finne på noe fornuftig i sommer, som å få seg en jobb, men gutten ville heller legge ut på vandring. Han regner med å få både mental og fysisk styrke av turen, og at det kan komme til nytte senere i livet. Noe regntung vei videre mot overnattingssted på Ekeberg Gård. Vi gjør et forsøk på å intervjue bonden, men i sidelengs regn og med rifleskyting på skytebanen ved siden av venter vi til imorgen. Vi filmer istedet at vi sitter dyvvåte i regnet og griller pølser på bålet.

Dag 6 Eidsvoll-Lyssjøen 22 km (541 km til Nidaros)

Dagens vandring har brakt oss til Lysjøhimet, en gammel selvbetjent hytte uten strøm og vann, men med peis. Her er det stigespill og noen KK fra 80 tallet. Artig at overnattingsstedene varierer så mye! Vi griller pølser i peisen og tar en klunk whisky som vi tok med fra Eidsvoll. Kun vindsus fra trær og sauebjeller på lydsiden. Kan det bli bedre! Tidligere på dagen tok vi matpakkepause inni en stor melkerampe, de var tydeligvis redd for at vi skulle stikke av med melkespannet for det var boltet fast. Vi har nok å bære, ca 10 kg hver, så vi lot det stå igjen. Etter å ha passert noen bikuber som som gjorde Sigurd Mikal litt engstelig, var vi på vei inn mot skogen. Endelig uten dekning! Vi vandret lenge i grønne omgivelser før vi kom til badeplassen på Fløyta, der Sigurd Mikal tok et bad og Torkil vasset litt. En niendeklasse satte opp telt for sin avslutningstur før sommerferien, mye hormoner i sving. Landeveien ble etterhvert til sti, og gjennom trolsk Kittelsenlandskap ble det noen fine bilder før vi kom fram til den gamle husmannsplassen.

Dag 5 Trandum-Eidsvold

Til brølet fra flyene forlater vi MC Pilgrims på Trandum. Flere av medlemmene til Pilgrims bor i klubbhuset og det var fin frokost i sola med dem. Kamera klart! Vi går og flyet suser opp over hodene våre. Pilegrimslunsj på Statoil ved Mogreina med pølse og Cola. Rutinene sitter bedre nå, vi har hvert vår Canon 5D kamera med to forskjellige linser, den ene passer best på stativ og den andre til håndholdt. Eidsvoldsbygningen neste, ligger perfekt i sola, men flagget henger slapt. Litt venting og konsentrasjon og så folder det seg ut. Vi er ikke helt sikre på hva som skjedde her, men vi har det ihvertfall på film. Området videre langs elven fra Eidsvoldsbygningen er helt fantastisk og sola står riktig og lavt. En gjeng gutter bader i den lette strømmen, Stand by me feeling. En andemor med 6 små andunger padler rundt på den stille overflaten. Mye filming og vi bruker over en time på de to kilometrene, så vi går på litt på slutten mot Eidsvold. Passerer igjen over noen jorder der bonden har brukt traktoren tvers over for å markere pilegrimsveien. Over til noe brennesleniss som rekker oss til skuldrene. Det er bare å gå igjennom og ikke kjenne etter.. Over brua fra Eidsvold ligger Solli pensjonat, hjemmekoselig og personlig med bildene av Norges klassiske malere på veggene. Litt av en kontrast til MC pilgrims maleri av Jesus på Harley! Neste stopp er en ubetjent hytte ved Lyssjøen, midt i skogen og uten mobildekning..

Dag 4: Arteid-Trandum

Dagen startet med hestevrinsk, fint å starte dagen med å filme hestene på Arteid som har 500 mål å boltre seg på. Dagfinn har drevet pilegrimstabburet i 4 år og kunne fortelle at de fleste som overnatter er utlendinger. Nordmenn har visst ikke oppdaget pilegrimsveien ennå. En lang rekke skurtreskere står og venter på arbeid. Kornet på åkrene er enda kort og grønt, vi skal være på veien til det er innhøstingsklart. Polafilter på for å få fram det grønne og få trøkk i himmelen. Spennende å forholde seg til tilgjengelig lys. Er det hardt sollys blir det andre motiver og komposisjoner enn i bløtt overskyet lys. Ved Jessheim fyker flytoget forbi, der vi vandrer i bedagelig tempo ved siden av. Vi tar av vestover der pilegrimsveien går tvers over jordene og over en provisorisk plankebru. Flyene durer over hodet på oss der vi nærmer oss Gardermoen og vårt overnattingssted inatt; MC Pilgrims klubbhus! Gutta har tirsdagstreff og 15 Harley'er står klare for tur. Vi intervjuer Egil som må bli igjen siden sykkelen er på verksted etter en velt. Han forteller at han er glad for takhøyden i klubben, der de passer spesielt på de som har det vanskelig. Selv hadde han vansker med rus i mange år og er glad for samholdet i klubben og gleden over motorsykkelturer.

Dag 3: Gjelleråsen-Arteid 21 km

Det var en stor opplevelse å komme fram til pilegrimsherberget på Arteid etter en lang dag på veien! Vertskapet hadde klar middag med rødvin og jordbær til dessert i stabburet som er innredet for pilegrimene. At mat kan smake så godt! En dusj senere så er vi klare for å laste over dagens fangst til harddisk. Høydepunktene ble vandringen over farseggen, en smal vei med bratt bakke ned på begge sider, og vandringen over noen spirende jorder. Heldigvis kom den aller flotteste delen mot slutten der vi med klagende bein slet oss gjennom en eventyrskog som endte ned mot vårt overnattingsted på Arteid. Ute på jordene gresser hester, og i bakgrunnen høres fortsatt trafikken på E6. Enkelt liv med enkle gleder, stokkeslagene mot bakken, en rastepause, en slurk vann, det flotte lyset over landskapet. Selv om vandrestokken virker malplassert, kommer den virkelig til sin rett i ulendt terreng. Det er godt å merke at stokken skaper stabilitet i steget og reduserer faren for feiltråkk og skade. Neste gang du flyr kan du starte med en pilegrimsferd mot Gardermoen, og overnatte her på stabburet. Du vil bli tatt godt imot! Soveposen neste.

Dag 2 Alnabru-Gjelleråsen

Vandringen fortsetter videre gjennom Furuset der transportfirmaenes trailere står på rekke og rad klare for å fylles med varer. Her jobber skikkelige arbeidfolk! Noen grønne lunger er de første tegnene på at vi er på vei ut av sentrum og vi tar oss en pust i bakken, pusser kameralinsene for støv og tørker sokker og skjorter. I drabantbymiljøet på Stovner ruller en skokk barnehageunger ned en gedigen gressbakke. Flott bakgrunn! Vi setter opp kamera på stativ, så vi går i forgrunnen mens barna ruller og hyler i skråningen. Vi går fram og tilbake, fram og tilbake, hvilken tagning var best? Sulten melder seg og vi labber videre på jakt etter mat. Hva er'e dere driver med? Fire eplekjekke elleveåringer klarer ikke styre seg når de ser de to raringene med stokk og hatt. -Dra bort på Jafs borte ved Shellstasjonen er rådet. To burgere senere er vi igjen på hugget, klar for siste delen av Groruddalen som ender i Gjelleråsen. Endelig skog. Vi går oppover i høyden og skuer utover hele Oslogryta som ligger bak oss. Herfra går vi på en hulvei fra middelalderen. På et strekk er veien så smal at i tidligere tider var det bare plass til en hest av gangen. Derfor er det plassert en bjelle i hver ende av veien, førstemann til bjella fikk forkjørsrett! Vi er ute av eksoslandskapet, Romerike neste.

Dag 1 Mariaruinene-Alnabru

Etter lang tids forberedelser er endelig vandringen igang! Starten ved Mariaruinene omgitt av Barcodebygg, heisekraner og trafikkaos på Bispelokket danner et nesten absurd utgangspunkt for en pilegrimsvandring. Hverdagens stress og mas er tilstede og minner oss på hva vi ønsker å ta en pause fra. Det er underlig å tenke på at vi i løpet av denne vandringen nordover også skal passere øde skoger og høyfjell, der stillheten er like øredøvende som trafikkstøyen her. Første mann vi intervjuer på vandringen er Carl, en fransk pilegrim på ca 40 år som til vanlig bor i et buddhistkloster. Han vandrer påfallende sakte, og forteller at det er fordi han hele tiden mediterer underveis. Han ønsker å være maksimalt oppmerksom på sine omgivelser og ha god tid til å fordøye inntrykk. Han skal bruke 1,5 mnd på veien til Trondheim. Fra Gamlebyen går veien gjennom et bymiljø preget av innvandrerkultur. Folk står og venter på bussen på vei til jobb og synes nok det er to underlige fremtoninger som kommer med vandrestokk og solhatt. Vi passerer broen over E6 med 3 filer i hver retning, vanvittig fart på bilene! Flere av bilene skal sikkert til Trondheim og vil være framme i løpet av dagen. Selv er vi ikke framme før etter en måneds vandring. Vandringen går videre gjennom industriområdene på Alnabru og vi avslutter dagen ved IKEA der pilegrimsleden passerer rett ved inngangsdøren, nok en gang med undrende blikk fra isspisende, handlevogntrillende kunder.

Oppstart av Blogg

Denne sommeren skal vi (Sigurd Mikal Karoliussen og Torkil Færø) vandre de 650 kilometrene fra hjembyen vår Oslo og til katedralbyen Trondheim. Veien har vært Norges hovedfartsåre i uminnelige tider og ved siden av våre dagers E6 ligger det en urgammel pilegrimsvei der eventyret venter. Fra vår vanlige hverdag der vi stort sett sitter stille og får våre inntrykk via skjermer skal vi utfordre føtter og knær og ta Norges natur og kulturlandskap nærmere i øyensyn. Med et Canon 5D kamera hver i kamerabagen skal vi skildre opplevelsen så godt vi kan og forhåpentligvis blir det en svært severdig dokumentarfilm vi kan presentere i 2010. Med ujevne mellomrom på veien nordover kommer vi til å legge ut informasjon på bloggen så de som vil kan følge med på vårt prosjekt.